Mitt første angstanfall ute blant folk!

Hei, alle sammen!

Uventet vending:

Dagen ble ikke helt som jeg hadde håpet dessverre. For første gang opplevde jeg at ett angstanfall tok overhånd ute blant folk jeg ikke kjenner så godt. Det er veldig vanskelig for meg å dele mine tanker og følelser i hendelser som i dag. Det koster meg enormt mye å være så ærlig, fordi jeg er redd for å bli dømt. Jeg vil først og fremst si at min hverdag ikke bare består av angst, vonde følelser og tanker. Men at jeg nå i min endring merker dette ekstra godt fordi jeg ikke har funnet en erstatter for maten. Jeg vet at så lenge jeg finner meg en ny metode så skal hverdagen bli bedre. Og jeg har stor tro på at jeg skal få full kontroll over mine utfordringer med hjelpen jeg venter på.

Før kurset startet kom jeg med angst, men jeg smilte som jeg pleier. Jeg presset meg inn i situasjonen, for jeg nekter å la min angst få bestemme hva jeg skal gjøre i min hverdag!

Jeg strittet i mot kroppens signaler:

Kroppen ga meg tydelige signaler om at det ble for mye. Jeg satt der på plassen min, hjertet hamret, svetten piplet, skjelvingen kom. Jeg satt der, beit meg i leppen for å flytte fokus. Følelsene kom sterkere inni meg, ubehaget som om jeg hadde en person stående oppå brystet mitt var så tydelig. Det ble vanskelig å puste. Alle musklene ble stive, nakken og skuldrene verket. Enda ble jeg sittende på plassen min. 

Jeg satt lenge med disse tingene, holdt ut. Tenkte at nå går det over, dette skal gå bra. Jeg må skjerpe meg. Men plutselig rant det over. Jeg fikk ett STERKT behov for å komme meg ut, av rommet. Få litt ro, litt pusterom.

Kvalmen er så intens at jeg vet ikke om jeg klarer å holde det inne. Doen var opptatt, å jeg vet at om jeg kaster opp hører alle det. For når jeg gjør det kommer det veldig høye lyder. Jeg sto utenfor, holdt armene rundt meg selv, hardt. 

Jeg skalv så intenst, men det skulle gå bra. Det måtte gå bra! Men så kom alle tankene om tenk om jeg ikke klarer å holde meg, jeg er så nær ved å tippe over. Hva vil folk tenke? Hva vil min ektemann tenke om ett anfall blant folk? Jeg vet at skammen vil komme og alle vonde følelser om at jeg er svak står i fokus. 

Hvorfor kan ikke jeg være som alle andre? Hvorfor takler ikke jeg dette bedre? Hvorfor må dette skje meg, her og nå? 

Jeg merker at de på kurset ser at jeg sliter og de viser meg både varme og omsorg. Men allikevel føler jeg meg så utrolig sårbar så synlig og såklart skiller jeg meg ut fra alle andre på en negativ måte. 

Mannen min står ved min side, å jeg vet hva han tenker. Han holder rundt meg  hardt, stryker på meg og gir meg tid til å puste. Men han ser også at det bygger seg opp. Tårene triller, pusten går fortere. Svetten renner og han lurer på hvordan i alle verden han skal stoppe det. Jeg vet også at det er fryktelig vondt for han å se meg ha de så vondt og vanskelig.

Veilederne og psykologen som var på kurset merket at jeg var borte lenge å gikk ut å så etter meg. Der sto jeg, tårene trillet, kroppen skalv, pusten gikk raskt og jeg kjente at nå blir det for mye å takle. Jeg måtte gå litt lenger bort, i ett hjørne, få litt avstand.

Enorm omsorg og forståelse:

Jeg vil gi en stor takk til psykologen og veilederen i måten de opptrådte i situasjonen som allerede var vond og vanskelig. De sa akkurat de rette tingene, ga meg beroligende ord og ikke minst en følelse av at jeg ikke trengte å skamme meg. De så hva jeg trengte og ga meg det. Når veilederen så at jeg ikke klarte å stå på beina mine, de skalv og var på vei til å svikte under meg. Jeg lente meg til veggen for å få støtte, men jeg ristet bare enda mer. Veilederen hentet en stol jeg kunne sitte på, å det var virkelig en lettelse å få sitte ned, vanligvis så ligger jeg når anfallene kommer for å stå er omtrent umulig og det kommer ukontrollerte rykninger.

Så jeg satt på stolen, kroppen hoppet i enormt tempo, skikkelig skjelvinger, pusten var ukontrollert og tårene trillet helt ustoppelig. Hver muskel i kroppen sto helt stramme og vonde. Det verket i hele kroppen. Psykologen hjalp meg gjennom den verste biten og forklarte meg helt rolig og behagelig at grunnen til denne enorme ristingen kom av at kroppen sendte ut store doser med stresshormoner og adrenalin og sa at hvis de hadde tatt blodprøver kunne se høye verdier av dette.

Hun sa også at hun hadde sett på meg mens hun underviste å kunne si at hun visste jeg kjempet og at det var utrolig at jeg kunne holde ut så lenge der inne med så sterk angst. 

Hun sa at vi kunne prate mer etter undervisningen men at hun måtte inn å undervise de andre for de ventet på henne. Følte meg litt dum av at de andre venter pga meg, men dette var noe jeg ikke kunne kontrollere.

Veilederen ble igjen en stund og spurte om det var noe mer hun kunne gjøre for meg. Vi ble enige om at jeg skulle sitte ute til jeg hadde fått kontrollen tilbake og at jeg kunne sitte for meg selv å lytte til undervisningen på avstand. For jeg ville ikke hjem, jeg ville bli med resten av dagen for jeg lærer så mye. 

Når jeg kom inn igjen satte jeg og mannen oss i sofaen, jeg tok av skoene å satte beina mine opp og inntil kroppen. Jeg skalv fortsatt og hjerte dunket hardt. Men det gikk bra. Veilederen gikk å hentet ett pledd til meg hun så at jeg fortsatt skalv mye. Å det var så deilig, å få pledd på meg selv om jeg svettet og var varm. Det var en liten trygghet og trøst som føltes enormt godt. 

Vi satt der en stund, lyttet til undervisningen helt for oss selv. Å når jeg var rolig nok gikk vi tilbake til plassen vår. Å ble med resten av dagen selvom kroppen ville hjem ville ikke hodet det. For all informasjon jeg kan få kan jeg bruke videre i min endring. Jeg vil også si at alle deltagerne på kurset er hyggelige, omsorgsfulle og greie. 😊 
 

Samtale med psykolog etter undervisningen:

Jeg fikk gode råd, støtte, forståelse og omsorg. Jeg fikk skryt av min vilje til å bli værende på kurset selvom angsten satt i resten av dagen. Jeg fikk gode råd jeg skal ta med meg videre. Og enda viktigere, jeg fikk enda en bekreftelse på at dette IKKE er noe grunn for å betvile min evne som mor. Tvert om, jeg tar tak i problemet  står i det og oppsøker hjelp når jeg trenger det. 

For ungene, de ER det viktigste for meg og det vil de alltid være uansett hva. De er livet mitt, og alt jeg vil er at de skal ha det godt og trygt. Og de skal heller ikke oppleve meg med anfall. Det er noe som skjer inni meg når jeg er med dem. De er min bryter for å føle det godt i meg. Og jeg vet derfor med sikkerhet at de aldri skal oppleve meg sånn.

Kan ikke fortsette sånn:

Jeg ser at min angst utvikler seg raskt og jeg har ikke lengre nok kontroll. Det setter begrensninger for meg og den gjør plutselig allerede at jeg gruer meg til neste kursdag enda det er over en uke til. Så jeg har ringt legen så jeg kan prate med hun, for å vente til jeg får psykolog blir for lenge. 

Jeg sto i det:

Jeg ble igjen på kurset selv om jeg hadde angst og var kvalm. Jeg har spurt om hjelp, å jeg skal få hjelp.
Jeg skulle egentlig gå tur etter kurset, men i dag melder jeg pass. Jeg har fryktelig vondt i hodet og kroppen. Fortsatt skjelven, kvalm og er utrolig sliten. Så resten av dagen skal jeg slappe av, på sofaen sammen med min søster. I ro og fred, men jeg skal ikke ha dårlig samvittighet for det. Jeg er stolt av hva jeg har oppnådd i dag, for jeg kunne valgt annerledes. For det å stå i en situasjon som føles så vanskelig og flaut krever enorm styrke og pågangsmot. Jeg føler vel kanskje også at dette er bevis nok for meg selv om at denne gangen skal jeg klare det, fordi selv om jeg vet at mat hadde hjulpet er det ikke lengre ett alternativ. I tillegg ser jeg hvor vanskelig ting er nå, men jeg er fortsatt veldig motivert til å fortsette. Til å mestre, til å få kontroll, til å endre livet mitt til det bedre. Både med tanke på helse og for meg selv. 

Som jeg har sagt tidligere, utfordringene kan bare komme denne gangen, for jeg er forberedt og jeg skal klare det. Noe annet er ikke en gang ett tema, ikke en tanke eller noe alternativ. 



- Alida-Sinikka <3 


#psykiskhelse
#tabu
#endring
#takknemlig
#elsket
#hjelp
#positiv
#bevisst

Livsstilsendringkurs i dag 😊

God morgen alle sammen! ❤ 

Forsovet meg:

I dag har jeg forsovet meg til kurset, rakk ikke gjøre alt jeg skulle før jeg dro. Sliter veldig med å sovne så blir ikke mange timene søvn. Så følelsen i meg er ikke så god. 

Ektemann min er med på kurs:

Men jeg gleder meg til kurs å det passer veldig bra at ektemannen min skal være med i dag. 😊 Det er ekstra trygghet og kunne ikke passet bedre ❤️ jeg er så takknemlig for at han tar seg fri fra jobb for å bli med. Det at han synes jeg og min livsstilsendring er så viktig at han bruker sin flexitid som han har jobbet ekstra for å bli med på noe som for han kanskje er veldig kjedelig. Det betyr enormt mye. 😊 Han har blitt med 3 dager nå, så hver gang det har hvert åpent for pårørende har han stilt opp.

Barnevakt:

I dag er det min lillesøster som passer minstemann. Hun er så utrolig flink med han, gir all sin oppmerksomhet og omsorg. 😊 Eldstemann er i barnehagen i dag 😊 

Gleder meg til å blogge:

Gleder meg til å skrive i kveld. 😊 Da blir det mer om livsstilsendring.

- Alida-Sinikka ❤️ 

#endring

#helse 

Over 13kg ned, nye klær og mestingsfølelse!

God kveld alle sammen! ❤ 

I dag vil jeg bare skryte av meg selv. For jeg synes jeg fortjener det! 😊 Vekten viste over 13kg mindre.

Gjennomførte til tross for angsten:

Dagen i dag har også bestått av mye angst. Faktisk så ille at når jeg parkerte på senteret klarte jeg ikke åpne bildøra for å gå ut av bilen. Følelsene og tankene tok overhånd og tårene trillet. Men jeg hadde bestemt meg for å klare det, så jeg ringte min bestevenninde som støttet meg i situasjonen. Og hun jeg skulle møte kom opp til bilen å møtte meg. Vi gikk i byen noen timer før jeg reiste hjem å leverte sønnen min til barnefar også dro jeg på nytt ned til byen med søstern min. 

Kjøpte meg nye klær:

Jeg kjøpte meg ny bukse og genser, da jeg svømte i de jeg hadde. Måtte ned TO buksesrørrelser og kjøpte meg faktisk en genser på vero moda i størrelse medium. Skal sies at den var stor i størrelsen. Men alikevel er det veldig mange år siden jeg kunne kjøpe klær som ikke er stormote. Det er veldig gøy.😊 

Som vanlig var jeg veldig usikker, for stor størrelse føler jeg at jeg gjemmer meg litt. Det er liksom det trygge. Men min søster insisterte på at jeg skulle ta medium. Men usikker som jeg var sto jeg der å funderte. Dagen har hvert preget av mye angst, så jeg er stolt over å ha gjennomført. I tillegg turte jeg spørre hun som jobbet der om hvilken størrelse hun synes jeg burde ta. Å hun var ikke i tvil! 😊 Så da ble det medium! 😊 Det å kunne mestre å prøve klær med angst og lavt selvbilde er også veldig krevende, men jeg klarte det og jeg spurte faktisk om hjelp også! Helt utrolig! 

Tallet på vekta har jeg ikke sett på 4år! 😊 Det var så motiverende å kjøpe noe nytt, selv om jeg egentlig ikke burde bruke penger på klær. Men mannen min mente at jeg absolutt fortjente det nå! 😊  

Jeg overspiste ikke:

Jeg har også gjort fremskritt fordi vi dro ut for å spise. Jeg tok ikke forrett selvom det fristet veldig! Søstern kjøpte forrett å sa at jeg kunne få det ene hvitløksbrødet hennes, det luktet himmelsk og jeg vet det er kjempe godt. Likevel sto jeg over. Det ble biff og fløtegratinerte poteter, men jeg spiste ikke opp slik jeg alltid gjør! Å det er jeg faktisk veldig glad for! 

 

Flere fremskritt:

  • Jeg tok ikke forrett 
  • Jeg tok fløtegratinerte poteter uten å føle jeg burde ha dårlig samvittighet. (varig endring betyr livet ut) 
  • Jeg spiste ikke opp, selvom jeg hadde lyst. Spiste meg passe mett. 
  • Jeg smakte så vidt på sausen, vanligvis har jeg spist alt.
  • Jeg tok omveg til bilen for å gå flere skritt. 
  • Jeg dro til byen som planlagt selvom kroppen strittet i mot. 
  • Vekta går nedover. 
  • Fikk på meg klær jeg aldri trodde jeg skulle passe. 
  • Jeg legger ut helfigur bilde. DET ER LANGT UTENFOR MIN KOMFORTSONE! 

Så nå sitter jeg her, passe mett og med nye fine klær! Og ikke minst er jeg stolt og motivert!! 😊 

- Alida-Sinikka ❤️ 

#fremgang 

#vektnedgang

#helse 

#mestring 

#angst 

#ukomfortabel

Jeg er stolt av hva jeg har oppnådd!

God morgen alle sammen ❤️ 

Hvordan takle angst og vonde tanker:

Den siste tiden har tankene mine flydd fritt, helt umulig å stoppe. Jeg kjenner at det er vanskelig å ikke ha noe som roer meg ned. Savnet etter mat og godteri er enorm, ikke fordi jeg har lyst på men jeg vet de kan hjelpe meg med følelsene og tankene mine. Jeg prøver å tenke at det kun er for en liten stund og at jeg allerede har holdt på med det i alt for lang tid. Det har resultert i en enorm overvekt som jeg har bestemt meg for å bli kvitt, så trøstespising er ikke lengre ett alternativ. Jeg er glad for at jeg har kommet så langt at jeg har innsett dette, selv om det er vanskelig. 

Denne gangen er jeg så bevisst, jeg vet hva det resulterer i å jeg vil ikke falle tilbake. Det må finnes en annen måte å føle meg bedre på uten å putte noe i munnen. Jeg prøver derfor nå å skrive, for å se om det kan lette litt på disse tingene jeg sitter inne med.

Dårlige tanker om meg selv:

Jeg lurer på hvordan jeg kan innse at jeg er bra nok, selv med min overvekt og mindre gode sider. Jeg vet at utseende kun er overfladisk og lite betydning i den store sammenhengen. 

Men jeg tror ikke jeg er den eneste som føler på disse tingene? Som ser alle rundt seg som har så mange flere gode sider enn seg selv? Eller alle som har en mer veltrent kropp? Tykkere, fyldigere hår? Renere hud? 
Men har disse personene egentlig noe bedre? Jeg tror ikke det, for alle mennesker sitter inne med noe de vil forandre enten det er utseende, personlighet eller ting i livet som ikke ble slik de ønsket. Hvorfor ikke se på de tingene som er bra? Være fornøyd med dette? 

Jeg har mange gode sider:

Jeg vet at jeg har veldig mange gode sider, jeg har også oppnådd mye i mitt liv som jeg er veldig stolt av. Jeg har for eksempel funnet meg en mann som jeg har det veldig godt sammen med. Som liker meg for den jeg er. En som har stått støtt ved min side uansett hvilken utfordringer vi har møtt. Han har hvert min klippe, som har holdt meg oppe når jeg selv ikke visste hvordan jeg skulle klare det. Vi har hvert samboere i over 10,5år, vi er gift og sammen har vi verdens fineste unger som jeg elsker mer enn noe annet i denne verden. Jeg har gjennomført utdannelse som helsefagarbeider og fikk meg fast jobb dagen etter endt læretid. Jeg har tatt førerkort. Vi har kjøpt oss hus sammen, ett fint hus som jeg trives godt i. Ett hus som er barnevennlig og som kan gi mine barn en trygg og god oppvekst. 

Jeg er en god mamma, med stor omsorg og kjærlighet til mine barn. De vet godt de er elsket og de føler seg trygge hos oss. De er snille og omsorgsfulle og ikke minst takknemlige. Jeg sier ikke de er perfekte, det er ingen barn som er det. Men jeg er stolt over at vi allerede så tidlig i livet har gitt de gode verdier og holdninger. 

Jeg er en god venn, jeg stiller opp, lytter og er der hvis de trenger meg, uansett når på døgnet det måtte være. Og jeg er takknemlig for alt jeg har i livet mitt, vennene mine, familien min også de materielle tingene mine. Vi er godt etablerte og mangler ingenting. Jeg er også takknemlig for at jeg fikk mulighet til å ta meg ett år permisjon uten lønn for å være hjemme med barna mine enda lengre. Tiden med dem kan aldri erstattes og jeg nyter livet som husmor. 
Jeg er takknemlig for at jeg meldte meg på livsstilsendringskurset for å ta grep i livet. Jeg er stolt over å være i endring, og faktisk klare å stå i det nå selv om det er tøft. Denne gangen er jeg mer bevisst, mer rustet til det som måtte komme. For denne gangen skal jeg klare det, jeg har bestemt meg og jeg har en vilje og drivkraft som skal føre meg til målet. 

Jeg er stolt over å klart å oppnå så mye i livet, til tross for min AD/HD diagnose og alt den fører med seg. Jeg er stolt over at jeg har fått kontroll over sinnet som jeg hadde for MANGE år tilbake. Jeg er stolt over å ha klart å gjennomføre mine mål, selv om konsentrasjon ikke alltid er slik jeg ønsket den var. Jeg klatret meg opp fra stryk til toppkarakterer kun ved å være vrang og viljesterk. Jeg kunne sitte 14timer med lekser både lørdag og søndag, fordi jeg brukte lang tid på å lære meg alt jeg hadde gått glipp av på skolen.  Men jeg er en sånn person som klarer det jeg har bestemt meg for, kanskje jeg feiler noen ganger men uansett når jeg målet til slutt. Å sånn skal det også være nå i min livsstilsendring. Kanskje jeg må feile for å finne min vei til mål, men jeg skal dit.
UANSETT HVA SOM MÅ TIL!

Jeg vil ønske dere alle en fin dag! 

- Alida-Sinikka ❤️ 

#selvbilde 

#mestring 

#endring 

#adhd

#mamma

#kone 

#vilje 

#bevisst 

 

Mer fokus på livsstilsendring.

God kveld! 😊 

Vi har hvert ute store deler av dagen, solen har varmet godt fra skyfri himmel. 😊 Ungene har lekt og kost seg og de har stortsett hvert blide. Men klart vi kjenner på å ha en gutt på snart 3år i trassalder. Hehe, men det er vel en sjarm det også? 

Nå er vi på vei hjem fra campingen. Til uka kommer nye tips og triks om varig livsstilsendring. Litt om mine fallgruver og hva jeg har gjort for å unngå at jeg skal falle i dem. 😊 Vil tro mange kjenner seg igjen i det jeg skal skrive om. 

Jeg håper dere har hatt en fin helg alle sammen! I kveld blir det nok å sette på en maskin med klær fra helgen, ta en dusj og roe ned til en ny dag i morgen. 

- Alida-Sinikka ❤️ 

#camping

#livet 

#endring 

#husmor

 

 

Panikkanfall fra hælvette!

God morgen alle sammen! 

For ærlig?

Noen vil kanskje tenke jeg er for åpen og ærlig rundt mine utfordringer, det er vanskelig for meg å dele så personlige innlegg. 
Men jeg VET at det er så mange der ute som sliter med akkurat det samme som meg, å det er egentlig et tema man ikke prater så mye om. Fordi det er mange som ser seg selv som svak og det er "unormalt". Det å innrømme at man mister kontroll er vanskelig. 

Jeg tror også noen av dere som leser bloggen min også har angst og panikkanfall, å håper oppi alle de følelsene dere sitter med at jeg kan være med på at dere ikke føler dere alene. Dere er ikke svake, det er ikke deres skyld at dere sliter med dette. Jeg vet at INGEN vil oppleve angst og panikkanfall for det er så fryktelig vondt og vanskelig. Det er også sånn, jo flere anfall man har jo større blir redselen for at nye skal oppstå. Jeg vet om mange som blir isolert pga disse tingene, og mange unngår situasjonene som kan utløse angst og panikkanfall. 

Jeg fikk ett panikkanfall i natt:

Jeg vil prøve å beskrive for dere hvordan mine panikkanfall kan være, selv om det er vanskelig å sette ord på.
Noe i meg sier at jeg ikke burde dele, det er for personlig, samtidig som jeg føler at det er viktig å være åpen om min hverdag, og min endringsprosess. 

I går når ungene var lagt så kjente jeg at min undertrykte angst kom tilbake. Jeg satt i sofaen, hjertet hamret, det er en tung følelse inni meg som jeg ikke kan sette ord på, men en slags sorgfølelse og håpløshet. Vi skulle se film, vi hadde tent lys og skjært opp vannmelon. Tankene mine fløy og jeg kjente at nå klarte jeg ikke lengre være den blide og utadvente personen jeg egentlig er. All min energi hadde blitt brukt opp for å undertrykke angsten hele dagen, sette opp fasaden slik at andre ikke skulle se hvordan jeg slet. Jeg fikk noen tilbakemeldinger i går om at de kanskje følte jeg avviste dem, at jeg ikke var interessert i å prate, det er overhode ikke tilfelle. Men at andre oppfatter meg sånn er også vanskelig, for det er ikke sånn jeg er som person. Å når jeg opplever at angsten gjør at folk kanskje føler jeg ikke bryr meg, skulle jeg ønske de kunne hvert inni meg å visst at jeg bryr meg av hele mitt hjerte. 

Jeg følte jeg trengte litt avstand og ro for å ikke knekke sammen fullstendig. Samtidig med disse følelsene så tenker jeg selvfølgelig på min ektemann, som helt sikkert merker at jeg ikke er som jeg pleier. Blikk kontakt, kroppsskontakt og kommunikasjon føltes plutselig helt umulig. Vi sitter vanligvis i armkroken til hverandre når vi ser film, men i går var ikke det mulig for meg. 

Tankene om hvor dum jeg er, hvor teit jeg er og hvor vanskelig det må være for han når jeg oppfører meg sånn spiser meg opp innvendig. Selv om jeg vet han forstår, mer enn man kan forvente av en person som aldri har hatt angst og panikkanfall. Hans omsorg til meg er enorm, hans ønske om at jeg skal ha det best mulig er alltid der, å jeg vet jo at han ikke tenker at jeg er teit. Men i noen situasjoner er fornuften, tankene og følelsene totalt forskjellig å det kan man ikke styre. 

Når filmen var ferdig var det allerede seint og leggetiden nærmet seg med stormskritt. Jeg kjente at sengen var ett skremmende sted, legge seg når man har angst er skummelt. Fordi jeg har hjertebank, er kvalm, svimmel og det er vanskelig å puste. Vi gikk å pusset tenner og gjorde oss klare for å legge oss. Men jeg klarte ikke gå inn i sengen. Jeg satt meg derfor i sofaen, satt på tv i håp om at følelsen i meg skulle bli borte. Min ektemann vet at når jeg føler det sånn hjelper det å ha på tv, slik at jeg hører noen hele tiden og ikke føler meg alene. Han foreslo derfor at vi skulle koble opp tuneren inne på soverommet. Tanken var god, men i går føltes det ikke riktig. Å i stede for å si det sånn jeg følte det så lot jeg han koble opp og gjøre klart tv på senga. Jeg tenkte at jeg må gi det en sjanse, jeg vet det er seint, ungene skal opp tidlig om morgenen og min ektemann var veldig trøtt, å han liker ikke legge seg når han vet jeg ikke har det bra. 

Jeg gikk inn i campingvognen mot sengen, selv om alt inni meg strittet i mot. Jeg la meg i sengen med klærne på, det pleier jeg aldri å gjøre men akkurat i går føltes klærne som en beskyttelse, tanken på å ta de av gjorde meg mer sårbar og synlig enn jeg allerede var. La meg i sengen, prøvde å slappe av, hjertet hamret hardere så jeg la meg på siden. Jeg pustet, prøvde å holde fokus for å ikke få panikkanfall, for jeg vet det er vondt både for meg og min ektemann. Det funket ikke, jeg tok derfor beina nærmere kroppen, lå i fosterstilling. Allerede nå merket min ektemann at ting bygde seg opp, å han spurte meg rolig hva det er, om det er noe han kan gjøre. Jeg klarte ikke svare, men var glad han spurte. Og DER, i ett kjempe smell kom alt jeg hadde undertrykt og prøvd å unngå. 

Kroppen skalv enormt, jeg hyperventilerte og gråt ustoppelig. Jeg lå i fosterstilling med hodet ned i puten, med knyttede never. Knyttet de så hardt jeg kunne, mens jeg strammet alle muskler jeg hadde i kroppen. Jeg var redd, det var så vondt og jeg klarte ikke stoppe det.  Å nå var panikkanfallet ett faktum, jeg klarte ikke stoppe det denne gangen. Så der lå jeg lenge og kjente at nå var det ingen vei tilbake, jeg måtte stå i det til det ga seg. Å jeg VET at min ektemann synes det er ubehagelig når det skjer. Han gjør det han har lært, legger seg så nært han kan, nærmest oppå meg mens han holder hardt rundt meg. Men det hjelper ikke, en liten periode er det som jeg skal besvime å han hever stemmen til meg, han blir nok redd slik som jeg var. Å det forstår jeg. Han trekker seg litt unna, men holder likevel rundt meg. Han stryker meg i håret, som man gjør på ett lite barn som ikke får sove. Jeg føler meg så liten, så sårbar og så ubrukelig. Men det hjalp! Tårene stoppet, men hyperventileringen, kvalmen, og skjelvingen var der fortsatt. Men jeg vet at nå er det snart over, jeg skal ikke dø selvom det kjennes sånn ut. Dette er ikke farlig, det er rett og slett en feilkobling i kroppen. For mye av det samme skjer når man opplever en virkelig fare. Det er sånn kroppen gir signaler om at man skal flykte for livet. Det har jeg lært når jeg fikk profesjonell hjelp. Jeg kjenner at min ektemann senker skuldrene litt, for nå er det snart over. Hvor lenge jeg lå sånn vet jeg ikke, men jeg vil tippe en times tid. 

Når panikkanfallet hadde roet seg kjente jeg brått at jeg trodde jeg måtte kaste opp. Jeg løp derfor ut, å hang over rekkverket. Jeg var redd noen skulle gå forbi å se meg. Jeg brakk meg men jeg kastet heldigvis ikke opp. Når jeg gikk inn igjen fant jeg vannflasken og la meg tilbake i sengen. Å naturlig nok lurte ektemannen min på hvorfor dette skjedde. Vi pratet om det, vi var begge slitne og sovnet til slutt. 

I dag våknet jeg, sliten og utmattet. Men når jeg så barna mine ble jeg så glad, så lykkelig og takknemlig. De smiler og lyser opp dagene mine på en måte som ingen andre kan. Det er som om alt bare faller på plass når jeg er sammen med de. Jeg elsker dem så høyt, og er så utrolig glad for at jeg får være dems mamma. Jeg tenker at mine utfordringer skal ikke gå utover dem, å det gjør de heller ikke. For med dem føler jeg meg lykkelig, verdsatt og jeg vet de elsker meg uendelig høyt, det vil de alltid gjøre også. Den følelsen er så god, så betryggende. Den følelsen av at du er nødvendig, at de ikke klarer seg uten deg i livet sitt. Jeg er deres trygghet, deres beskyttelse og deres forbilde. 

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om innlegget jeg har skrevet. Jeg er redd det skal gi feil inntrykk av meg som person, fordi det er bare en liten del av meg. Men det er der, og selv om det nå er over 1 år siden jeg hadde panikkanfall sist så sliter jeg fortsatt med angst. Jeg føler selv at angsten stortsett ikke setter begrensninger for meg og familien min, for jeg gjør ting som jeg vet utløser min angst. Å stort sett går det bra.

Jeg er takknemlig for alt jeg har i livet mitt og jeg har det egentlig veldig bra. Det er bare noen ganger angsten tar overhånd. Jeg tror også at mitt panikkanfall har mange grunner, men blant annet pleier jeg å spise når jeg føler slik jeg gjorde i går. Å det har hjulpet, men nå er jeg forhåpentligvis ferdig med det. Jeg må finne en annen måte å dempe angsten, men først må jeg finne ut hvordan. 

Jeg håper dere får en fin dag! 
Dagen i dag skal brukes med familien min, ute i solen. Vi skal ikke gjøre noe fornuftig annet enn å slappe av, leke og kose oss. 

- Alida-Sinikka <3  

#helse
#angst
#ærlig
#åpen
#livet
#takknemlig
#mamma

Når angsten blir ett hinder i hverdagen.

God kveld alle sammen! 

Vårslepp:

Hopping i høyet, se på traktorer og dyr var nok det som slo mest ann i dag. 
Vi spiste en vaffel og ungene fikk kake. 
Det er stor stas!








Tilbake på campingen:

Når vi kom tilbake på campingen åpnet vi mange nye leker som har stått hjemme å fristet dem!
De skulle nemlig ikke pakkes opp før vi kom hit, å de skal være her. Det var to glade og fornøyde barn som kastet seg over lekene sine. 


Vi har grillet, men måtte sitte inne for selv om det er sol og blå himmel blåser det veldig mye her nå. 

Kan si at det var to trøtte og slitne gutter etter en lang dag med mange inntrykk. Så derfor ble de lagt litt før de pleier, så jeg er spent på når de våkner i morgen. 


Jeg har endret planene for kvelden:

Jeg skrev jo at jeg skulle kose meg med godteri i kveld og hadde egentlig sett frem til det i dag. Men når min mann tok bilde av meg og ungene som jeg hadde tenkt å legge ut her på bloggen endret jeg mening. Jeg liker ikke det jeg ser, å jeg kjenner jeg fysisk blir kvalm. Så i stede for å spise godteri blir det vannmelon på meg.


Det er fryktelig vondt å føle slike ting om seg selv, men det er kun jeg som kan gjøre noe med det. Jeg skammer meg mye over alle mine kilo og jeg skjønner ikke hvordan jeg kunne la det gå så langt før jeg innså at noe måtte gjøres. Tydeligvis har jeg levd livet med fullstendig skylapper på. Jeg sliter en del med selvbildet som jeg har skrevet litt om tidligere, å det medfører en del ekstra ting. Ikke bare sjalusi men også angst og panikkanfall. 

Selv om jeg sliter med dette prøver jeg hver dag å bekjempe disse tingene, ved å gjøre ting som jeg egentlig ikke vil. Som i dag når vi var på vårslepp, jeg gjør det for barna mine. I dag resulterte min angst i at vi måtte dra tidligere enn jeg hadde tenkt. Det bygde seg opp, jeg skalv, var kvalm, svetten haglet og tårene presset på. Jeg prøvde flere ganger å gjøre alle knep jeg har lært meg for å roe meg selv ned, men det funket ikke så godt som jeg hadde håpet. Å det gir meg en følelse av at jeg er misslykket, selv om vi hadde hvert der i flere timer. Jeg vil også si at mine barn merker ikke noe til dette!

Utvendig smiler jeg, mens innvendig kjennes det ut som jeg går i oppløsning. Jeg føler meg til bry, og at jeg er i veien for folk, en plage og at jeg ikke er velkommen. Dette er bare en følelse, ikke noe tilsa at jeg skulle føle det sånn, alle var hyggelige og blide. Det er lenge siden angsten tok overhånd på måten den gjorde i dag, heldigvis. Men når det skjer føler jeg meg bare så utrolig dum! For hva i all verden har jeg angst for? Jeg har ikke hatt panikkanfall før jeg ble gravid med mitt andre barn. Fikk beskjed om at det dessverre for noen kunne oppstå i svangerskapet, hadde håpet det skulle forsvinne etter jeg hadde født. 
Det har ikke forsvunnet, men blitt mye mildere enn det var på det verste.


I svangerskapet var det så ille at jeg ikke fikk puste, jeg hylgråt, skalv og klarte ikke stå på beina. Det kunne oppstå når som helst og hvor som helst, selv hjemme når jeg var alene. Det kom alltid som lyn fra klar himmel, ingenting på forhånd som utløste det. Jeg vil bare si at jeg fikk profesjonell hjelp med dette under svangerskapet, husker jeg var redd de skulle se på meg som en uegnet mor. Men heldigvis skjønner de bedre enn at dette har noe med min egnethet som mor å gjøre! 

Jeg kan ikke huske sist angsten tok overhånd, det må ha hvert i svangerskapet en gang å det er over 1 år siden. 
Så jeg vil tro og håpe det blir lenge til neste gang. Når vi kom tilbake på campingen hadde angsten lettet så i kveld skal vi tenne lys, se film og slappe av. 

Håper dere har hatt en fin dag! :) 

- Alida-Sinikka <3

#angst
#camping
#takknemligforbarnamine
#psykiskhelse



 

Vårslepp og kontrollert "bare dag"

God morgen alle sammen! ❤ 

Nå er vi på vei til vårslepp på felleskjøpet. Vi gleder oss veldig  fordi det er alltid hyggelig å komme dit. Og ungene gleder seg til å se alle dyrene som er der. Også er det veldig gøy at søskenbarnet mitt Lisa har lagd masse fine ting hun skal selge!

En "bare dag" i dag:

Jeg har bestemt meg for at i dag er dagen jeg kan unne meg noe ekstra. Jeg har ikke spist noe usunt siden påsken selvom jeg egentlig har lov hver lørdag. I dag skal jeg ha vaffel på vårslepp og litt godteri til kvelden. Men i stede for å spise godteri rett av posen som tidligere skal jeg legge det i en liten skål, så jeg har oversikt over hvor mye jeg faktisk spiser. 😊 

Jeg må si jeg er stolt av meg selv, for jeg har hvert veldig flink. Jeg har klart å holde hodet på plass til tross for at lysten noen ganger kommer. I tillegg vet vel alle jenter det spesielt er en gang i måneden lysten på noe godt kommer. Før har jeg da bare gitt etter for lysten å putta innpå det som har fristet. Det har jeg ikke gjort denne gangen. 

Kontrollert "bare dag":

Tidligere ganger jeg har prøvd å gå ned i vekt har jeg ofte tenkt at hvis jeg har fridag så kunne jeg spise ukontrollert. Da ble gjerne vert måltid med ting jeg ellers ikke kunne spise og mengder med godis. I dag går dagen som vanlig med mat, men jeg skal unne meg to ting jeg ellers ikke gjør, men begrenset mengde. Jeg tror dette er nok, for jeg kan kose meg med det jeg får og være fornøyd med det. I tillegg blir det ikke noe spising av rester i morgen som det så veldig ofte har blitt tidligere. Det gir meg en gledes og mestingsfølelse at jeg faktisk har klart å snu hodet såppas som jeg har gjort. 

Håper dere alle får en fin solfylt dag! 😊 

- Alida-Sinikka ❤️ 

#endring 

#helse 

#familieliv

#glede 

#mestring 

#felleskjøpet

#vårslepp 

#baredag 

 

Regne ut kaloriintak og motivasjon for trening!

Hvilken hjelpemidler jeg bruker for å ha oversikt over kaloriintak og motivasjon til trening:

Jeg brukte en app på mobilen som heter lifesum til å registrere hva jeg spiser. Den er helt genial, for du kan bruke strekkoden på alle matvarer å bare skanne den inn så finner den ut hvor mye kalorier det er og det står også om matvaren er anbefalt eller ikke. Jeg kan garantere deg at om du ikke er en person som sjekker kalorier i ting kan få deg sjokk noen ganger. Ting som man oppfatter som sunn kan vise seg å være det motsatte. 



Du vil oppleve at du etterhvert som du bruker den blir kjent med matvarer på en helt annen måte, i tillegg så kan du finne ut hvor dine "feller" i kostholdet er. Det er også deilig å ha kontroll over inntaket så du vet at du er på rett vei.

Lifesum bruker dine mål og helsedata til å legge en plan som skal hjelpe deg å leve bedre. Uansett om du vill gå ned i vekt, gå opp i vekt, bygge muskler eller bare bli sunnere. Der kan du også legge inn mål på kroppen din, slik at du alltid har tilgjengelig og kan se hvor mange cm du minsker, Den regner ut din bmi og man får grafer som viser hvordan vektnedgangen går. 

Veldig oversiktelig app, med mange gode tips - også middagstips. Du kan også registrere hvor mye du drikker, og den vil minne deg på å drikke mer, denne funksjonen kan også skrus av. Den regner også ut hvor mye kalorier du skal ha i deg på en dag for å oppnå dine mål og forteller deg hvor lang tid det kan ta før du er i mål.
Du kan ta flere helsetester som viser hvor sunn du er og om du har ting du bør forandre på. 
I tillegg kan man også ta en test for å finne ut hvilken kostholdsplan som passer deg best.

Du kan også invitere venner på appen som du kan dele oppskrifter, måltider eller bilder fra din siste treningsøkt. 
Du kan også bruke endomondo (en treningsapp) som synkroniseres mot lifesum. Så hvis du har hvert å gått en tur vil denne bli lagt inn i fra endomondo, da vil kaloriene du har forbrent bli lagt til i antall kalorier du kan spise. (denne funksjonen kan også skrus av om du ikke vil spise mer selvom du trener, men husk det er ikke bra å spise for lite!) 

Andre hjelpemidler som motiverer til aktivitet:

Som skrevet over bruker jeg endomondo, den regner ut hvor langt du har gått og hvor mye du har forbrent og hvor fort du går.
Jeg synes også det er motiverende å bruke skritteller, for da vet man faktisk hvor aktiv man er hver dag. Jeg har mange ganger blitt overrasket over hvor lite jeg går til tross for at jeg føler jeg har bevegd meg hele dagen! Dette motiverer til å gå det lille ekstra for å få flere skritt. 



Når man er på trening synes jeg det er veldig gøy med pulsklokke. Den regner mer nøyaktig kaloriforbruk og puls. Det å kunne se hva din maks puls har hvert på en trening og din gjennomsnitts puls er faktisk gøy! Man kan bruke det som motivasjon til å presse seg det lille ekstra, for det blir registrert. 

Hva kan man gjøre for å bli mer aktiv i hverdagen? 

Parker bilen lengre unna, bare ved å gjøre det legger man inn ekstra trening, det utgjør en forskjell i det store bildet. Ta alltid trappen i stede for rulletrapp/heis. Det viktigste for meg er å ha det gøy mens jeg er i aktivitet. Leke ute med barna, hoppe på trampolinen, spille fitness move på playstation. Gjøre hagearbeid og husarbeid er også med på å forbrenne kalorier, veldig motiverende med ryddig hage og reint hus og i tillegg vite at du forbrenner ekstra kalorier, er det ikke? 

Dra på svømming, eller om du har barn ta dem med i svømmehallen, lek med dem og ha det gøy! 
Eller enda morsommere dra på lekeland, klatre i lekestativer, skli sklier med barna, jeg lover deg du blir sliten og i tillegg får man glade barn. Gå på tur uten å ha for stort press på deg selv, en rusletur med musikk på ørene, se på naturen, kjenn lukten av frisk og deilig luft. Det er som magi for sjelen! Eller bare ta en skogtur, hør fuglene kvittre mens du lar tankene fare! 
Jeg bruker også ofte bæresele eller bæremeis for å få ekstra trening. :) 
Eller på korte avstander setter barna på nakken. Ekstra tyngde = mer forbrenning.





















Selv har jeg begynt å ta med meg ungene til barnahagen i nærheten, da går vi dit og leker. Det skaper en god stemning når turen begynner for de vet at det skal skje noe gøy. Jeg har også en "avtale" med min mann om at han innimellom rydder etter middag og tar legging av ungene mens jeg tar med meg hunden på tur. Det er deilig med ett avbrekk. 

Nøkkelen er å finne noe du synes er gøy, ikke nødvendigvis på treningssenter å gi bånn gass. Sett deg mål som passer for deg, å det vil hjelpe! Å man trenger ikke trene hver dag! Ta ett skritt av gangen og tilpass aktiviteten der du er i dag. Å husk at dørstokkmila er verst!!!!! Jeg pleier å ha som mål å gå til postkassen, har jeg gått dit skal jeg være fornøyd, men når jeg først har kommet dit så går jeg alltid lengre. Å aller viktigst, sett realistiske mål, om du ikke er glad i trening så er det umulig å ha som mål å trene 3-4 ganger i uken. Begynn i det små, finn de aktivitetene du liker å gjøre, ikke glem å kose deg og ha det gøy. 

Hvis du vil ha appene på mobilen din kan du laste dem ned her: 
Lifesum til apple: https://itunes.apple.com/no/app/lifesum-appen-for-sunnere-liv/id286906691?l=nb&mt=8

Lifesum til android: https://play.google.com/store/apps/details?id=com.sillens.shapeupclub&hl=nb

Endomondo til apple: https://itunes.apple.com/us/app/endomondo/id333210180?mt=8
Endomondo til android: https://play.google.com/store/apps/details?id=com.endomondo.android&hl=no

- Alida-Sinikka <3 
#trening
#motivasjon
#energi 
#helse
#endring




 

Endelig fått satt oss.

Alt tar tid! 

Tok lang tid å pakke, handle og komme på plass i campingvognen i dag. 😊 Med to barn som må passes på hele tiden, legge på plass alt etter vannlekkasjen, re opp alle sengene, få ordnet parabolen og få ferdig fredagstacoen. 

Nå har vi endelig fått spist å jeg skal innrømme at jeg ikke har hvert så flink i dag. Jeg spiste en skyr yoghurt til frokost å ikke spist noe før tacoen nå. En liten smikk på fingrene til meg, men i morgen er en ny dag 😊 

Jeg skal se om jeg får skrevet innlegget jeg lovet om hvilken hjelpemidler jeg bruker for å ha oversikt over kaloriinntak og hvordan jeg blir motivert for mer aktivitet i hverdagen senere i kveld. 😊

- Alida-Sinikka ❤️ 

#tilbakefall

#sliten

#trøtt

#lykkelig